En nydelig båredekorasjon laget av Ytre Viken gartneri på Frosta pryda kista. Den er den vakreste i sitt slag jeg har sett, med blomster i alle farger og utførelser. Et praktverk, rett og slett.
MINNEORD OM PAPPA
Kjære, snille, gode PAPPA!
Vi visste at den dagen skulle komme, da du ikke fikk bli med oss lenger inn i framtida. Vi visste at du ikke ville få oppleve at din lille solstråle, oldebarnet Eileen, skulle lære seg å si «oldefar», eller at hun skulle begynne i barnehagen og på skolen. Ja, vi visste dette. Likevel kunne vi ikke være helt forberedt på hvor tomt det skulle bli uten deg.
Du ble født på Tilleraunet en vårdag i 1946. Du var eldst av 6 søsken – 5 brødre og 1 søster. Du vokste opp på småbruket sammen med dine foreldre, og mormora di bodde på kårenden. Etter framhaldsskolen begynte du som gårdsgutt hos Guttorm Evenhus, og der jobba du fram til du fikk jobb på Fiborgtangen i 1965. Du mista faren din da du var 23 år. Farmor døde for 5 år siden.
Nå skal jeg fortelle om hvilken fin fyr du var. Jeg er sikker på at de fleste her i kirka i dag nikker og er enige med meg når jeg sier at du var en omgjengelig, snill, rettferdig, kunnskapsrik, lojal og jovial kar. Omsorgsfull var du også overfor oss tre ungene og seks barnebarna.
For du var tidlig ute med å skaffe deg egen familie. Du og mamma traff hverandre da mamma var 15 og du 18 år. To år etter ble dere tvillingforeldre, da Jan og jeg kom til verden, og etter datidens målestokk var du riktig så flink til å bytte bleier. Det sa seg vel sjøl, ettersom Marit ble født 1,5 år senere.
Midt i ei travel småbarnstid bygde du hus til oss på Skogn. Noen år tidligere hadde du vært med på å bygge opp papirfabrikken på Fiborgtangen. Etter bygginga fortsatte du i papirproduksjonen.
I 1975 ville du og mamma flytte tilbake til Åsen, og nok et bolighus bygde du på hjemplassen din, Tilleraune. I en alder av 29 år, hadde du altså bygd to bolighus.
På midten av 80-tallet bød det seg en anledning til å skifte jobb. «Skal jeg arbeide med noe annet en dag, bør jeg skifte arbeidsplass nå», sa du. Dermed var du med på å bygge opp settefiskanlegget nedi Hopla. Du skolerte deg innenfor laksenæringa ved å reise til Rørvik et titalls ganger i løpet av ett år. Du trivdes godt i jobben, og oppfinnsom og løsningsorientert som du var, pønsket du ut nye måter å effektivisere arbeidet på. F.eks. konstruerte du et redskap som skulle gjøre vaksineringen av lakseyngel enklere. Så interessant var denne nye teknikken, at det kom folk fra Bergen som ville se på løsningen du hadde funnet på.
Men janteloven, pappa, den var dessverre tilstede på settefiskanlegget. Du var pliktoppfyllende og arbeidssom, møtte opp i god tid før arbeidsdagen startet, brukte din tilmålte matpause og tok på deg vaktarbeid. Du avbrøt til og med ferien en sommer, da du etter to uker ble spurt om å komme på jobb. Men all din goodwill ble straffet med at du fikk høre at du ikke «passet inn» i miljøet. Etter over 15 år i jobben, fikk du beskjed om å si opp. Men du skulle få med deg en god attest…. Kanskje var du for pliktoppfyllende og dyktig. Kanskje var du for lojal til å «passe inn». Du tok dette veldig tungt. Likevel snakka du ikke så mye om det. Det sterkeste du sa til oss i denne saken, var: «Jeg håper de har god samvittighet. Det hadde ikke jeg hatt hvis jeg hadde vært dem».
Etter en lang, psykisk nedtur som varte i ca. ett år, og som holdt på å ta knekken på deg, kom du deg sakte, men sikkert opp igjen. Du fikk tilbud om å begynne å jobbe hos anleggsgartner Arentz, og det var godt å se at du trivdes i jobben, og at du fikk velfortjent ros for innsatsen din. Til vinteren fikk du begynne på Duun-Smia, og du hadde det som plommen i egget - som du ofte pleide å si - , siden du fikk jobbe ute om sommeren og inne om vinteren.
I 2006 solgte dere huset på Tilleraune, og flyttet inn i leilighet i sentrum av Åsen. Der trivdes dere fra første stund. Du begynte å kjøre drosje hos Einar Ringen, for så å begynne å kjøre på Frosta. Der kom du i kontakt med masse folk. Det passa deg veldig bra, utadvendt og glad i å snakke med kjente og ukjente som du var.
Det ble flere år med drosjekjøring. Fulltid og mer enn det til tider. Men da du var 69 år, mente du det var på tide å gi seg med kjøringa, og du ble endelig pensjonist. Men det varte ikke lenge, for etter noen uker ringte de fra Skaret Taxi: De hadde fått inn ei langtidssykemelding, og var opprådd for sjåfør. Kunne du jobbe til de fikk tak i ny sjåfør? Sjølsagt sa du ja. Du kjørte faktisk enda et år til, før du som 70-åring leverte inn kjøreseddel og nøkler for godt. Du var svært godt likt som drosjesjåfør. Du snakka med passasjerene, var oppriktig interessert i dem, hjalp dem med bagasjen, bar inn handleposene til hjelpetrengdende gamle damer, og kjefta aldri på fulle passasjerer. Folk savna deg da du slutta.
Mange forbandt deg med trekkspillet. Du var bare 15 år da du kjøpte ditt første trekkspill for konfirmasjonspengene dine. Du ble med i flere band - Pegasus, Les Traviatores, Skift 2 - og ellers spilte du sammen med andre hobbymusikere. Du spilte på utallige kaffestunder på sykehjem rundt omkring, i bryllup, begravelser, bursdager og offentlige tilstelninger. Du var rimelig å hyre, og ofte spilte du gratis. Det var med god grunn at du fikk tildelt Levanger kommunes ildsjelpris i 2005. Veldig fortjent!
For du var engasjert i bygda gjennom mange ulike verv; Rotary, skolemusikken, banken, samfunnshuset, samarbeidsutvalget ved Åsen helsetun, hyttelaget, Coop og som formann i borettslaget i mange år. Du satt også i kommunestyret i et 4-årsperiode.
Som ordentlig pensjonist lå alt til rette for at du og mamma skulle få mange gode år framover. Men slik skulle det ikke gå. 19. juni i fjor fikk du diagnosen bukspyttkjertelkreft. En alvorlig diagnose som du tok med ufattelig stor ro. Jeg var med deg da legen fortalte deg dette, og jeg trodde faktisk ikke at du forsto alvoret. Men jo, du gjorde det.
Det ble satt i gang behandling, men cellegift tålte du dessverre ikke. Stråling var neste behandlingstrinn, men det ble 5 tøffe uker for deg tur/retur St. Olavs. Du var svært sliten og medtatt da strålinga endelig var over, men du klagde ikke. Nei, sjølsagt gjorde du ikke det. Du gjorde jo aldri det! Håpet var at strålinga skulle minske svulsten slik at du kunne opereres. Men i februar fikk du vite at det ikke ble noen operasjon. Sykdommen måtte bare gå sin gang. Også denne beskjeden tok du med imponerende stor ro.
Formen ble etter hvert dårligere utover våren. Heldigvis hadde du din personlige sykepleier, hjemmehjelp, selskapsdame og livsledsager i mamma. Du skrøt av hvor heldig du var som hadde henne. Og med hennes uvurderlige gode hjelp og støtte, kunne du være hjemme så lenge som mulig.
Et viktig mål for deg var å kunne få delta i ditt eldste barnebarn Christoffers bryllup 1. juni. Og det klarte du! Vi visste hvor viktig det var for både deg og Christoffer at du var der, og dagen ble veldig fin. Du holdt ut hele dagen, og var ikke i seng før ved midnatt.
Heldigvis hadde du lite smerter. Til tross for at du var svært redusert den siste tida, fant du lyspunkt i hverdagen. Du lyste opp spesielt når oldebarnet Eileen kom på besøk, og daglige snap’er var et must. Men du ble jo glad når du fikk besøk ellers også, og spesielt vil jeg nevne Aud og Leif, Ellen og Ingar, som var veldig flinke til å besøke deg og mamma.
Men 4. juli måtte vi innse at du var for dårlig til å kunne være hjemme lenger. Du ble først innlagt på sykehuset, for så å komme på Staup helsehus, på palliativ avdeling. Du syntes det var godt å komme dit, og du fikk godt stell av dedikerte og dyktige folk der. De ville deg bare det beste. Vi som pårørende ble også godt ivaretatt, og du fikk et stort rom med god plass til oss. Barnebarna dine var veldig flinke til å besøke deg.
Natt til 16. juli døde du, kjære Pappa. Mamma og jeg var hos deg da, og du døde på samme måte som du var; stille og udramatisk.
Vi savner deg veldig, og savnet vil vi komme til å kjenne på i lang tid framover. Mamma sa: «Hvem skal jeg spørre nå når jeg lurer på noe?» For det var bare å spørre deg. Du hadde som oftest et svar, kunnskapsrik som du var.
Takk for alt du var for oss, kjære Pappa!
Kvil dæ no
❤
