Snart ei uke siden, men 10. januar kunne jeg feire mitt 56. år. Jeg må liksom tenke meg litt om, og det er vanskelig å ta innover seg og ikke minst si at jeg har blitt femtis.... Altså femtiseks år! Men det er jeg, og takk og pris for det! Ingen opplagt selvfølge å bli det... 😳 Dagen gikk ganske så upåaktet hen. Først på jobb, der smuldrepai og vaniljesaus ble servert mine kolleger. Etter hjemkomst bestilte vi "Black & White" på vår lokale Viva Italia, og den var mør og god. Kvelden tilbrakte jeg hjemme ilag med Lars, der noen av julas etterlatte godsaker på sukkerfronten ble inntatt med god samvittighet.
Men de siste ukene har vært preget av sorg også. Tantebarnet Linda har sittet ved sin fars sykeseng den siste måneden, og til jul kom han hjem for å dø. Sykeheimen var ikke aktuell, så Linda fikk fri fra jobb for å være sammen med faren sin. Hun er hans eneste barn.13. januar døde han. Etter ett par års sykeleie tok livet slutt. Hun har fått erfare hvordan det er å miste en forelder i ung alder, da vår kjære Marit døde for 9 år siden. 💔 Jeg har prøvd å være til hjelp og støtte for Linda, både nå og tidligere, men man synes ofte at man ikke gjør nok...
Jeg hadde ikke tenkt å feire bursdagen på noen annen måte enn slik den forløp den 10., men mine barn ville det annerledes. 😁 Så i går kom to av tre barn + tre barnebarn på middag og bløtkake. Gaver er ingen selvfølge, men jeg må si jeg ble glad da Farmorgullene Eileen og Ailo hadde med en flott Clivia -
- og en fin fisk på pinne som fineste Eileen har laga! 😘
For ikke å glemme kortet og konvolutten! 🤗♥️
I dag har jeg vært på opplæringsdag nr. 2 i regi av Helv.... unnskyld - Helseplattformen. 🙊 Jeg er utnevnt til såkalt superbruker, men vil ikke kalles det. Jeg sa ja pga at de to kollegene mine ikke ville, og så er kanskje jeg litt mer datakyndig enn de, sånn generelt. Men noen superbruker er jeg overhodet IKKE! Til det har jeg fått altfor lite tid til egentrening. For det er MYE å trene på. ALTFOR MYE! Og når vi i tillegg leser og hører om de store problemene St. Olavs hospital har etter innføringa av det svært så omdiskuterte journalsystemet i november, maner ikke det fram motivasjon og ståpåvilje for oss som muligens ikke kommer oss opp av startblokka engang...! For Sykehuset Levanger skulle jo opprinnelig "Go live" i november, men så blir oppstarten forskjøvet gang på gang. Neste dato for oppstart skulle være 12. februar, men er besluttet utsatt til...? Ja, det får vi visst høre når styret i Helse Nord-Trøndelag har møte 19. januar....
Adresseavisa har veldig mange innlegg fra frustrerte og slitne arbeidstakere som ikke blir hørt. Når man blir beskyldt for å motarbeide og sette seg i vranglås og ikke vil lære noe nytt, kan ikke de ansvarlige for Helseplattformen vite hva slags yrkesgruppe de har med å gjøre. Danmark har hatt Sundhedsplatformen i over 5 år nå, og er, i følge muntlige opplysninger jeg fikk i dag, i ferd med å fase den ut pga at sykehusene ikke har klart å bli så produktive som de var før oppstarten i 2017, og at det fremdeles er "plunder og heft". Finland skal visst gjøre det samme. Til alt overmål bruker ikke amerikanerne dette systemet lenger heller, til tross for at EPIC er amerikansk! Forstå det og forklar oss dette de som kan: Hvorfor skal vi i Midt-Norge gå i samme fella, når det finnes enorme mengder data og bevis på at dette er en gedigen tabbe og et ufattelig pengesluk??!
For En pasient - én journal, den holder ikke lenger. Flere med meg trodde at ble jeg innlagt på sykehus i f.eks Kristiansand, skulle behandlende instans lett finne relevant data om meg i et felles journalsystem. Men slik blir det slett ikke. Når kun noen få aktører midt i landet tar i bruk dette (om de/vi gjør det, da...?), vil det gjelde kun et fåtall av Norges 5,4 millioner innbyggere. Derfor bør de i det minste gå bort fra det særs upassende mottoet Én pasient - én journal!
Nå blir det et avbrekk fra egentrening og frustrasjon ei god stund. Vi skal tilbake til normal drift på sykehuset, og behandle de pasientene som har stått i kø pga at institusjonen har gått på lavgir i flere måneder. Nå skal vi gire opp flere hakk, og jobbe hardt. For helseforetaket må tjene penger, må vite! For samtidig som penger renner ut pga Helv... unnskyld IGJEN! ...Helseplattformen, blir vi pålagt å spare på hver ei penn og ting vi trenger og som egentlig ikke koster stort. F.eks ble vi fortalt at det ikke ble kjøpt inn bordkalendere pga innkjøpsstopp (!), men det ble faktisk trukket tilbake...! Og her snakker vi småpenger i det store bildet.
Resultatet av alt dette vi står i nå, tror jeg kan bli resignerte arbeidstakere. Vi sier ja og ha og gjør det vi blir satt til å gjøre, og slutter å engasjere oss og brenne for faget. Vi kan gå i fakkeltog med store plakater og rope høyt, men de vi henvender oss til, vil ikke høre. De sier de sover godt om natta, og at dette skal gjennomføres, samme hva det koster av penger og kompetanse tydeligvis. For det slutter dyktige folk i viktige stillinger. Erfarne arbeidsfolk som kunne stått lengre i jobb, slutter pga den store belastningen som blir påført dem og oss.
Vi er vant til å gjøre jobben vår på en god måte, og vi VIL det. Vi setter pasienten i første rekke. Det er de vi er på jobb for! Med innføring av Helseplattformen får vi ikke gjort alt vi skal hos pasientene, for vi blir sittende ved en skjerm og et tastatur og trykke og klikke i et konglomerat av et system. Og minutter går! Vi får i tillegg flere arbeidsoppgaver å utføre, og færre folk til å gjøre de, proporsjonalt med at vi blir stadig flere og eldre i dette landet. Da henger ikke dette regnskapet ihop. Minus minus blir dessverre ikke pluss i dette svære regnestykket.
